- Kall det et problem, for det er det det er

Likestilling. Hanne Tømta mener hun har hatt litt flaks i forhold til det å være kvinnelig leder ved et teater. – Jeg tok over etter den første kvinnelige teatersjefen i Stavanger og her var Ellen Horn den første kvinnelige teatersjefen. Sånn sett går jeg bare på en opptråkket sti. De to har nok møtt mye mer skepsis enn det jeg har. (Foto: Karine H. Henriksen)

Tømta kom til Nationaltheatret i 2009 og er i dag en av de mest markante ledere i norsk kulturliv. Tømta får HR Norge sin lederpris for utøvelse av godt lederskap og organisatorisk fornyelse, parallelt med at hun høster kunstneriske seire som teatersjef og regissør.

Trude S. Husebø, Leder for juryen og HR-direktør i Skuld, Hanne Tømta og Tove Selnes, styreleder i HR Norge og HR direktør i Storebrand. (Foto: Ole Alvik)

Hanne Tømta er utdannet instruktør fra St. Petersburgs statlige teaterakademi (1992-98). Hun har tidligere vært teatersjef ved Rogaland Teater fra 2005 – 2008. Hun ble i 2008 tildelt Stavanger Aftenblads kulturpris.

Hvilken erfaring i arbeidslivet har du lært mest av?– Det er ofte summen av erfaringene som lærer deg mest. Men jeg tror at det å være leder for ansatte når de er i en livskrise er noe du lærer mye av. Det å komme tett på livet til de du stiller krav til, og se at deres virkelighet ikke alltid er så enkel som det virker som. Faren min døde i løpet av tre uker etter at han fikk vite at han hadde kreft. Det var en ekstremsportøvelse for min familie og for meg selv. Da kjenner du også så sterkt på dette; Hva er det egentlig som er viktigst og hvordan preger hjemmesituasjonen deg på jobben?

Hva er godt lederskap for deg?– Hvis jeg skal si ett ord må jeg dessverre si tilstedeværelse. Det er forferdelig for meg selv, fordi i min jobb er det ikke mulig å være til stede hele tiden. Vi åpner klokken syv om morgenen og stenger klokken tolv på natten, og vi spiller seks dager i uken. Det blir en form for livsstil som tidvis er altoppslukende.

(Foto: Karine H. Henriksen)

Burde du vært mer på jobb?– Nei, jeg skulle vært mindre på jobb. Men det handler også om å delegere. Når jeg har satt ut en oppgave så må folk gjøre den, og jeg må la dem gjøre det. Nei, jeg føler ikke at jeg er for lite til stede. Dette gjelder kanskje også for våre ansatte. Hvis du skal påvirke arbeidsplassen din så må du møte på husmøtene våre. Nationaltheatret er en veldig udemokratisk organisasjon, men vi har veldig mange demokratiske forum med ensemblemøte, kunstnerisk råd og mange massemøter hvor det er anledning til å ytre seg. Hvis du vil påvirke så må du være der når ballen er i lufta.

Med så mange kunstneriske ansatte, oppstår det lett konflikter på jobb?– Jeg var på et seminar i København der Thorvald Stoltenberg var til stede. Etter at alle vi teaterfolkene hadde snakket om hva som skaper god dramatikk, og der vi brukte ordet konflikt i annenhver setning, sa han at vi måtte ta oss sammen. Han hadde jobbet et helt yrkesliv for å dempe konflikter, mens vi ønsker å få opp konfliktene hele tiden. Det med spenning ligger litt i teaterets natur. Vi skal ha en bred repertoarvifte og der hvor det kan oppstå konflikter, er når noen lager produksjoner hvor eksempelvis regissøren har et annet kunstsyn enn det man selv har. Da kan det brytes litt.

Hva er mest givende i jobben som sjef ved Nationaltheatret?– Det er et utrolig privilegium at man kan tenke tanker og ha diskusjoner med andre, og to-tre år etterpå materialiserer det seg i en forestilling for publikum. Det er en gave å få lov til å forvalte den anledningen.

Hva er utfordrende?– Det er alltid flere skuespillere som drømmer om å spille Hamlet enn de som får lov. Mange har store drømmer på egne vegne og på fellesskapets vegne. Her er det alltid noens drømmer som knuses. Nå skal vi gjøre Per Gynt, og vi har flere personer som kan spille Per Gynt. Den sorgen som noen ganger rår når det kommer til rollefordeling kan være utfordrende.

Hva er du mest stolt av i din karriere?– Jeg er veldig stolt av at Nationaltheatret var det første teateret i verden som satte opp Fanny og Alexander i 2009. Jeg er også veldig stolt over repertoaret vi har som både utfordrer og provoserer like mye som det bekrefter og gleder. Det at vi tør å gjøre ting slik som Demoner 2014. Her tok vi utgangspunkt i Dostojevskijs roman De besatte fra 1872, og Geir Gulliksen klarte å knytte det til Oslo i dag. Jeg er også stolt over at jeg har hatt Liv Ullmann for første gang på Nationaltheatret. Det var da hun satte opp Onkel Vanja i fjor. Ullmann er en voksen kvinnelig kunstner som jeg mener har møtt janteloven i Norge så til de grader. Det blir en blanding av både små og store ting.

Hva er det som imponerer deg mest ved andre ledere?– Jeg blir imponert over andre ledere når de har det engasjementet og den gløden som viser at de brenner for arbeidsplassen sin. Det er da du tror på dem. (Foto: Nationaltheateret)

Hva er det som irriterer deg?– Dette gjelder også meg selv, men sakte men sikkert blir språket til ledere litt platt. Du kaller ting hele tiden for en utfordring. Det irriterer meg noe djevelsk. Kall det et problem, for det er det det er. Jeg blir imponert når ledere kaller en spade for en spade; Dette funker ikke og Dette må vi gjøre noe med!

Har du noe eksempel?– Nei, men da jeg jobbet i Stavanger var det noen forskere som sammenlignet rogalandske ledere versus en østlandsk leder. Hovedforskjellen er at i Rogaland så er godt gjort viktigere enn godt sagt. Mens på Østlandet er godt sagt veldig viktig. Jeg blir mest imponert over godt gjort.

Får du noen ganger kjeft?– Ja, det får jeg. Jeg er som mange andre veldig lite glad i kritikk. Jeg har gått på teaterskole i Russland i fem år. Jeg synes at det er et stort problem at vi ikke er gode til å skille sak og person i Norge, både i den offentlige debatt og på arbeidsplassene. Hvis du og jeg har en samtale om en sak, så burde vi ha tålt å være mye mer uenig om den saken, men da må vi også være innforstått med at det ikke handler om man liker hverandre eller ikke. Det handler ikke om din og min relasjon på det menneskelige nivå, det handler om den konkrete saken.

Du var i Russland i fem år?– Russerne er veldig gjestfrie sammenlignet med nordmenn. Vi har mye mer og vi holder det tettere, de har mye mindre og de deler mye mer. I Russland har de en helt annen arbeidsmoral og disiplin. På skolen vår hang det en plakat på døra: Arbeid er talentets søster. Under hadde noen skrevet: Og da mener vi ikke lillesøster. Du kan være så talentfull du vil, men hvis du ikke har evne til å strukturere talentet ditt så stopper det på et punkt.

Har du noen forsømte områder i livet?– Ja, jeg burde vært frivillig på krisesenter eller besøksvenn i et fengsel. Jeg burde ha gjort mer for andre og det føler jeg er et forsømt område.

Hvis du fikk en side i Personal og Ledelse hva ville du skrevet om?– Vi er i ferd med å bli et likestilt samfunn, men på mange måter er vi ikke det. Det er fortsatt ikke lik lønn for likt arbeid, og man blir også behandlet annerledes som kvinne enn som mann mange steder. Hos oss får alle våre skuespillere samme lønn. Men når de samme skuespillerne gjør andre jobber utenfor dette huset, får mennene ofte mer betalt enn kvinner. Om det er fordi guttene er flinkere til å forhandle er usikkert, men det er jo ikke greit?

Intervjuet er fra Personal og Ledelses lederserie Friminutt med.... (Nr. 4/2014)

Les mer om begrunnelsen for HR Norges Lederpris 2015 her.