Norge er verdensmestere i tillit. Det kan være livsfarlig.

INNLEGG

Avtar Jasser

Gründer og administrerende direktør i CatalystOne

De fleste norske virksomheter har nemlig ikke en plan. Ikke fordi lederne er uansvarlige, men fordi de i bunn og grunn tror at noen andre tar seg av det. Den antakelsen er farligere enn de fleste trusler.

Den utrente muskelen

Norge troner høyt på alle målinger av tillit. Vi stoler på hverandre, på media, på politikere og institusjoner. Vi stoler på at kommunen rydder opp, at staten stiller opp, at noen tar ansvar når det butter imot. Det er en av våre største styrker. Men det er også grunnen til at mange norske virksomheter behandler beredskap som noe som skjer andre steder.

Tallene bekrefter det. En undersøkelse fra HR Norge viser at bare 32 prosent av virksomhetene har en egen beredskapsplan. Kun 20 prosent har tatt høyde for at ansatte kan bli innkalt til sivilforsvar eller forsvar. Åtte av ti bedrifter har med andre ord ingen plan for hva som skjer når staten faktisk trenger menneskene deres.

Ukraina gir oss et ubehagelig speilbilde. Der har befolkningen, gjennom en helt annen historisk erfaring, lært å stole på seg selv. Å ha mat i hus. Å vite hva de gjør når strømmen forsvinner. Den selvstendigheten er ikke paranoia, det er en muskel som har gitt ukrainerne en utholdenhet verden ikke trodde var mulig. Vi i Norge har ikke trent den muskelen, og nå haster det.

It’s the people, stupid!

Den samme tilliten som gjør at vi ikke forbereder oss på krise, gjør at vi heller ikke snakker om det som er mest ubehagelig å snakke om: menneskene.

 Mye av beredskapsdebatten handler om energi, forsyninger og digitale systemer. For all del, viktig alt sammen. Men tilliten vår gjør oss blinde for enklere og mer nærliggende spørsmål som: Hvem av dine ansatte er vernepliktige og kan bli utkalt til tjeneste? Hvem sitter med tilgang til systemene dine som du egentlig ikke kjenner bakgrunnen til? Hvem er det som virkelig er helt kritiske å ikke miste kontakt med?

Det vi vet fra sikkerhetsmiljøene er at trusselaktører sjelden går rett på de store systemene. De går på menneskene og relasjonene rundt dem. En ukritisk leverandør, en ukontrollert tilgang, en rolle ingen hadde tenkt var kritisk, det er der sårbarheten sitter. Og det er akkurat der norsk tillit kan bli en inngang for andre.

Det er derfor beredskap ikke bare handler om beredskapslager og strømaggregater. Det handler om å kjenne sin egen organisasjon godt nok til å vite hva som ryker først.

Tre spørsmål du bør ha besvart før sommeren

Det fine er at dette ikke krever et eget utvalg eller en dyr konsulent for å finne ut av. Det krever først og fremst at noen i ledergruppen stiller de riktige spørsmålene. Myndighetenes forventninger er tydelige, og Totalforsvarsåret 2026 er en konkret anledning til å handle. Her er tre spørsmål enhver ledergruppe bør ha besvart før sommeren:

1. Hva er kritisk drift, og hvem holder hjulene i gang? Identifiser rollene dere ikke kan miste. Kartlegg kompetansene som må være tilgjengelige. Lag en reell plan for hva som skjer når nøkkelpersoner kalles inn til militærtjeneste eller av andre årsaker forsvinner ved en krisesituasjon.

2. Hvem har tilgang til hva, og hvorfor? Bakgrunnssjekker, tilgangsstyring og leverandørvurderinger er ikke mistenkeliggjøring. Det er grunnleggende risikostyring, og det myndighetene nå forventer.

3. Har dere øvd? Roller og ansvar blir tydelige først når de testes. En bordøvelse i ledergruppen trenger ikke være stor for å være avslørende.

Dette handler ikke om mistillit til myndighetene. Det handler om å forstå hvor deres ansvar slutter, og hvor ditt begynner.

Virksomheter som tar disse spørsmålene på alvor, oppdager gjerne noe uventet: Beredskap er ikke bare samfunnsansvar, det er god ledelse. Og i en verden der robusthet teller mer enn noensinne, er det også et konkurransefortrinn. Spørsmålet er ikke om krisen kommer, spørsmålet er om du er klar når den gjør det.