- Jeg hater å kaste bort tid

- Jeg tror faktisk at jeg ble født til å være leder. Jeg har kjent det siden jeg var barn, at jeg skulle lede noe eller noen, på ett eller annet nivå.

Kari Setsaas har akkurat tatt av de robuste, fargerike brillene med en forsiktig bevegelse – litt sånn for å understreke at dette hun nå skal si er ganske viktig.

Midt oppi alt det andre som skal komme.

Men først rykket vi altså helt tilbake til start. Da hun, som de fleste andre, vokste opp på 60- og 70-tallet med foreldre som hadde høy arbeidsmoral, integritet og en visshet om at begge deler måtte til for å få det man hadde behov for, så handlet det først og fremst om ikke å sluntre unna.

Det gjorde du bare ikke. Sånn var det. Foreldrene gikk på jobb, leverte som bestilt, og kom hjem igjen.

- Levestandarden økte suksessivt med årene, men det endret ikke disse grunnleggende verdiene. Og de har jo festet seg, røper hun.

KARI SETSAAS (61)

• Familie: Gift, fire voksne barn, to barnebarn

• Bosted: Asker

• Stilling: Daglig leder i Norvigroup Norsk Dun AS og søsterselskapet Norvigroup Sweden AB, sitter i konsernledelsen i Norvigroup Holding AS.

• Utdanning: Bachelor i ledelse og markedsføring (BI).

• Styreverv: Styreleder i Designindustriens Bransjeforening, styremedlem i IFI.

• Liker best: Hytteliv, mannens middager, strikking, baking – og bilkjøring.

• Utmerkelser: Vinner i HER Awards i kategorien «Årets karriereprestasjon», kåret til «Årets merkevarebygger» av Designindustriens bransjepris.

Dypt vann uten å drukne

Det var tydelige rammer som både foreldre og resten av familien levde med, et sett med forventninger der foreldrene leverte på sin arena og barna på sin.

- Vi fikk stort handlingsrom, men jammen måtte vi være med på å skape det. Nå tror veldig mange unge mennesker at de er en gave til omgivelsene og arbeidsplassen. Det er ikke godt nok, det er en holdning som ikke holder, fortsetter hun – og brillene fyker av det solbrune ansiktet på nytt.

- Vi må kaste dem på dypt vann, men ikke under bussen. Det er den eneste måten å bli klar på, for du må lære deg til å ta stilling til det som livet kommer med. Det kommer nemlig med så mye rart. Noe gjør vond, og andre ting blir helt fenomenalt. Men du trenger treningen for å skaffe deg robustheten og styrken i å vite hvordan du skal fikse det. Sånn er det.

Et innholdsrikt livstre

Bare for å skyte inn – før vi går løs på resten av intervjuet med denne 61-åringen som er daglig leder for Norvigroup Norsk Dun på Mysen og søsterselskapet i Sverige, pluss en hel rekke andre verv og posisjoner – så kunne ikke denne korte og konkrete beskrivelsen av generasjon Z vært spikket av så veldig mange andre enn nettopp Kari Setsaas.

Hennes eget livstre har så langt inneholdt veldig mye.

Veldig mye mer enn det de fleste av oss får oppleve i løpet av et helt og langt liv.

- Du får bare muligheter i livet, og så må du ta noen valg. Det er summen av dette som gjør deg til nettopp deg. Livserfaringene. Utfordringene. Valgene du selv tar, og valgene som blir tatt for deg. Så får du kanskje en sjanse, muligens fordi du er, gjør eller representerer noe positivt i en akse.

Bare et lite innblikk

Alvoret senker seg litt mer over møterommet i andre etasje på fabrikkbygningen i Kjærlighetsstien 1 på Mysen. Frem til nå har det vært solskinn ute og solskinn inne, dette fyrverkeriet av et menneske er høyt og lavt i språkbruken, og en aktiv brilleflytter.

Det er virkelig liv i det som foregår. Og i Kari Setsaas liv har det foregått mye – lenge før hun tok på seg topplederrollen i en av landets mest tradisjonsrike produksjonsbedrifter, som har hotellkjeder og kjente merkevarer på sin kundeliste.

- Kan jeg få gi deg et 10 minutters innblikk i meg?

Plutselig var det undertegnede som ble stilt overfor et valg. Skjønt – valg var det ikke. Som journalist vil man vite mest mulig. Og Kari kjente at det hun hadde på hjertet faktisk ville kunne være til hjelp for bedre å forstå hennes lange vei mot egen karriere.

Det ble ikke 10 minutter. Det ble nærmere én time om hvordan årene har formet livet til Kari og mannen, de som traff hverandre allerede som 20-åringer og som er noen måneder unna å feire 40 års bryllupsdag.

Fire barn på rappen

- Mannen min hadde ett ønske da vi ble sammen. Han ville ha mange barn. Så da jeg var ferdig med andre året på BI i 1988, midt i den store bankkrisen, forsto jeg at arbeidsmarkedet ville ligge brakk når jeg var ferdig med studiet. Da valgte vi i stedet å få barn, og det gikk utrolig fort fra tanke til realitet, så jeg gikk gravid det siste året på BI. Jeg hater å kaste bort tid. Vi fikk fire barn på seks år, og da var vi ferdige med å få barn da jeg var 30 år, ler Kari.

Det gode humøret er hennes varemerke. Det går lett å være i Karis selskap. Men for de fleste andre kan fire barn på rappen ta nattesøvnen fra både mødre og fedre.

Ikke noe av dette har festet seg i henne som problematisk. Snarere tvert imot. Selv om hun spydde i ni samfulle måneder ved hvert svangerskap, bodde utenlands i tre av årene mens mannen gjorde sitt oppdrag for Forsvaret, for så å flytte hjem igjen med kjempelyst til å jobbe.

Men vel hjemme var ikke tidspunktet det rette denne gangen heller.

Rasjonell og pragmatisk

Livet skulle vise seg frem med noen sider som det ikke er mulig å planlegge for. I stedet kan man kanskje si at det var livet som planla for Kari – og at de planene kom med utfordringer som skulle vise seg å bli veldig krevende. Og ikke minst altoppslukende.

- Vi får de barna vi får med alt det innebærer av gleder, bekymringer, utfordringer og sykdom, og det fine er at vi elsker dem med hud og hår herfra til evigheten. Men vi er sjelden forberedt på livet og alt som skjer, men vi kan og må lære oss å stå i det. Det har periodevis vært en krevende idrett og har formet meg som menneske og leder.

- Jeg hadde rett og slett ikke klart å være i jobb i denne perioden. Det var ikke et vanskelig valg. Det var bare et helt rasjonelt valg i forhold til det livet kom med, forteller hun.

- Når det stormer som verst og livet fylles av store kriser, har jeg ikke tid til å gå følelsesmessig i kjelleren. Da blir jeg i stedet ekstremt rasjonell og pragmatisk med kaldt hode og varmt hjerte. Jeg må bare finne ut hva situasjonen krever, og hvordan jeg best mulig kan brette opp ermene og bidra.

Så hører det med til denne historien at Kari absolutt ikke har stått i denne stormen alene, men med sin mann.

- Vi har ikke utviklet oss i skyggen av hverandre, men side om side og vi har alltid vært best når det gjelder. Vi gir hverandre rom, og han som har vært toppleder i mange år, vet hva som kreves for å få jobben gjort. At han er trønder i tillegg er et rent frynsegode.

I dag har Kari og mannen barn som mestrer sine liv veldig godt – og ikke minst har de beseglet hennes liv med en helt ny generasjon. Barnebarna er en gave.

Både oppe og nede

- Det jeg tenkte mest på da jeg endelig kom meg ut i arbeidslivet, var kanskje at jeg har en skikkelig dårlig pensjon, fortsetter Kari – latteren runger, smilet er på plass der det hører hjemme. Humøret er et av hennes mange varemerker.

- Men det har gått tålelig bra likevel. At jeg i år vant HER-prisen for «Årets karriereprestasjon» viser vel at det aldri er for sent. Det var en fantastisk anerkjennelse av at det går an å bygge en tung lederkarriere selv om man kommer i gang litt senere fordi man har prioritert annerledes.

- Det eneste som bringer meg litt ned, er dager når jeg skal sitte med «voksenoppgaver». Da kan jeg bli litt mørk og mystisk for omgivelsene, fordi oppgavene ikke gir meg energi i det hele tatt.

«Kari-toget» går for full kraft i møterommet på Mysen nå. Det er velsmurt, med en god og velbalansert fortellerstemme.

- Jeg er en veldig jordet person, forankret i det realistiske. Definitivt ingen stor drømmer, men en dame som liker å tenke stort og langt frem. Samtidig er jeg kreativ og utålmodig, med en stor motor der det finnes veldig mye energi. Det er dette jeg har valgt som mine verdier, mine styrker, fordi det gjenspeiler den jeg er, og den jeg kjenner at jeg er.

- Det betyr at kreativitet, å være skapende, blir mitt fokus. All kunnskap om systemer og kontroll er tillært fordi jeg må. Det må jeg fordi jeg skal være ansvarlig leder for en virksomhet der det jobber mennesker, og for at vi skal kunne samhandle med andre.

Omgitt av dyktige folk

Så da forsøker hun å lede som en god leder skal.

- Oppriktig talt blir jeg glad for at jeg er skrudd sammen slik. Selv om jeg er øverste leder, så får jeg muligheten til å være i et miljø der jeg kan bruke min kraft som en kreativ sjel. Det gir meg ekstra gode arbeidsdager å få lov til å jobbe med mange flinke folk, de fleste mye flinkere enn meg.

- Men det må du som leder være åpen for. Du må være omgitt av flinke folk, og sette pris på dem. Ingen leder kan eller skal være verdensmester i alt. Du må tillate at andre kan være en ressurs for deg, nettopp fordi de er rekruttert inn for å være en helt avgjørende ressurs for virksomheten og meg, fordi jeg lærer så mye.

Det handler om å vise egne styrker og svakheter, være transparent, ærlig og ydmyk. Tydelig på hva som er dine styrker, og hva du gjør når det butter.

Dun med gode muligheter

- Fra styret har jeg alltid fått tillit. Så har jeg samtidig vært veldig ærlig på at vi ikke får til noe mer enn det vi er. Summen av hva vi har og hvem vi er som mennesker. Men tilbake har vi fått tillit og handlingsrom. Styret har valgt å tro på oss, reinvestert det vi har tjent for å kunne jobbe videre med å nå ambisjonene om å vokse og utvikle oss. Jeg er bare én av flere brikker som dette selskapet trenger.

Tilliten har gitt resultater. I år styrer det norske selskapet mot en omsetning på nær 270 millioner kroner, og leverer historiske gode resultater. Kari mener det utelukkende handler om den fantastiske gjengen hun har med seg i dette selskapet som ble etablert i 1930.

Det var etter å ha forsøkt seg i litt ulike roller i arbeidslivet, mens hun fortsatt var i 40-årene, at den nåværende 61-åringen forsto at hun måtte skaffe seg en jobb som hun likte godt og fikk brukt seg selv på en god måte.

Da kom det et hint om et spennende selskap på Mysen. Som Business Manager i Norvigroup Norsk Dun, med ansvar for designere og salgskorps. Selv om det var en lang vei fra Asker til jobben, tenkte hun at den ville kunne gi gode muligheter til å lære og samtidig bevege karrieren videre.

Kari ble første kvinne i den mannsdominerte ledergruppa – og dro virkelig ned gjennomsnittsalderen. Selv om hun hadde passert 50 år.

En nødvendig omstilling

- Jeg kjente veldig tidlig at dette var en arbeidsplass som tiltalte meg, som passet meg rett og slett. Fordi det var et godt sted å være. Kulturen, folkene og tradisjonene appellerte til meg. Jeg fikk frie tøyler til å snakke og grave, finne ut mest mulig om hvorfor ting var som det var, og hvordan de hadde klart å skape denne kulturen. Det var helt avgjørende for meg ikke å bli oppfattet som en bedreviter, men være oppriktig nysgjerrig på hvordan vi kunne ta nye skritt og forbedre oss, røper hun.

Norsk Dun var inne i et skifte. Et taktskifte. En omstilling for å gjøre produktene bedre og mer attraktive, selve produksjonen mer bærekraftig, og gjennom dette styrke markedsposisjonen.

I bunn og grunn handlet det om å revitalisere hele selskapet, og rigge det for en ny fremtid.

Fra nestleder til leder

Vi er kommet til 2018, og styret beslutter at de vil ha Kari Setsaas som toppleder fra nå av. Helt og fullt, også for det svenske salgsselskapet.

- Jeg var absolutt ikke forberedt på oppgaven. Det var ikke min ambisjon eller plan. Så jeg tenkte først litt som jeg alltid hadde gjort når det gjaldt posisjoner i idrettslag eller skolesammenheng mens barna drev på med sine mange aktiviteter: Det er alltid greit å være nummer to. Å være nestleder. Eller avdelingsleder. Da er det alltid noen over meg som har ansvaret. Du har en slags uformell makt, men slipper unna ansvaret.

Kari må smile av seg selv. Har hun virkelig vært en sånn?

For nå var hun nemlig blitt en annen.

- Så kom jeg frem til at det faktisk er mye bedre om jeg gir denne jobben et forsøk selv, i stedet for at styret ansetter en fersk 35-åring som skal peke ut kursen. Med meg i ledelsen visste styret at de fikk en person som ville være en del av alt som skjer i selskapet – bortsett fra en som navigerer etter regneark, eller leverer de lengste skriftlige analysene.

Vi er ikke maskiner

Derfor begynner arbeidsdagen hennes i fabrikken hver morgen. Det er der produktene blir til, og bak produktene jobber det mennesker.

- Jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert i mennesket. Både meg selv og andre, og hvordan vi virker på hverandre og hvordan vi kan utfylle hverandre. Det handler om å bry seg om, og med. Så når vi snakket om en revitalisering av hele selskapet, fant vi ut at det var greit å starte prosessene i lav fart. Vi måtte få folk med fra begynnelsen, vi måtte vite hva vi skulle beholde og hva som måtte fornyes. Hvordan ta vare på verdiene som var så godt og trygt fundamentert?

Kari er tydelig på at alle skal med når bedriften tar nye steg.

- Jeg er opptatt av personlig vekst og utvikling. Mange av våre ansatte jobber her hele livet. Da betyr arbeidsplassen så mye at den er med på å forme deg som menneske. Respekt, glede, feiring, sorg – vi står sammen. Dette er som livet ellers med utfordringer, feil og enorm skaperkraft.

- Vi er ikke maskiner. Den rollen har maskinene fått.

Det definitive ansvaret

Det er tydelighet i de to siste setningene. Menneskene først. De er viktigst. Uten dem ingen produksjon og ingen utvikling. Kari serverer rake pucker over bordet, og hun vet at det gjennom hele hennes liv kan ha virket skummelt på noen. Og befriende godt for andre.

I hvert fall er det både avklarende og oppklarende for de 47 ansatte på lager, produksjon og i administrasjon, og med stor sannsynlighet er det også veldig gunstig. Medarbeiderne i denne virksomheten jobber tett på hverandre, de omgås mye og har oppgaver som går på tvers. Å vite om hverandres roller er avgjørende.

- Det er viktig at ledere ikke har for mange de skal ha ansvar for. Vi har en ledergruppe som er operativ og driftsansvarlig, der det er mulig å få prosjektene godt forankret. Å ha ansvar for mye folk er det desidert største ansvaret, men også den mest fantastiske delen av å være leder, erkjenner Kari, og vet at tryggheten ligger godt fundamentert i enigheten om de oppfører seg ordentlig overfor hverandre.

Du må passe inn

På denne måten kan de alltid sørge for å ha dette stedet sammen der det er godt å være – altså arbeidsplassen.

- Når vi ansetter så er vi minst like opptatt av mennesket som av kompetansen. Vi er opptatt av hele deg. Ikke bare om du passer inn, men at den som skal ansettes også får et arbeidssted som vedkommende vil trives og utvikle seg i, mener toppsjefen, og fortsetter:

- Men vi må være enige om grunnpremissene. Vi gir deg en lønn. Hva er ditt bidrag inn i dette? Det er et bytteforhold. Innsats og kompetanse mot belønning. Det er de rasjonelle fakta.

Alenetid og hytta

Det er ikke helt sant at Kari Setsaas ikke er så glad i regneark. Det er én faktor i hennes liv som betyr så mye at det er verdt å lage en oversikt, og det er antallet soldager.

- Jeg trenger påfyll av sol og lys, så ofte som det er mulig. I sommer dro jeg to uker på ferie alene for å få nok soltimer, og jeg elsker å tilbringe så mye tid jeg kan på hytta på Jeløya. Det er akkurat som om det er mye mer sol der, sier hun som i sin tid ble kalt for «Marta Schancke» - rett og slett fordi hun er så glad i å kjøre bil.

- Bilkjøringen og pendlingen til jobb er min form for «saktetid». Det er ren nytelse, og nå er jeg blitt veldig ivrig på lydbøker. Det passer fint for en lesende person som meg.

61-åringen innrømmer at hun trenger både ro og alenetid.

Ikke fordi hun er «sliten», nei bevares. Det ordet har hun ikke nevnt i løpet av våre tre timer.

Rett og slett fordi hun liker det.

- Jeg opplever at jeg omgås og forholder meg til veldig mange mennesker gjennom jobben, og derfor har jeg ikke noe enormt behov for å være sosial privat. Da kan jeg gjøre noe av det jeg liker aller best, både designe plagg og strikke dem selv, gå turer, passe en hund eller to – eller bare sitte der, for å la livet suse litt fritt rundt meg på alle kanter.

Men før vi runder helt av:

- At Norsk Dun i år ble kåret til «Årets merkevarebygger» i Designindustrien, og at daværende Kronprins Haakon tok turen til fabrikken vår på Mysen i mars for å oppleve vår «Made in Norway»- satsning, beviser at det lønner seg å satse kompromissløst på lokal produksjon og norske arbeidsplasser. Det gir meg en enorm stolthet. Nå rigger vi oss for fremtiden, og vi har bare så vidt begynt.

Det var kanskje på tide at det ble slik.