- Poenget er at folk skal forstå bedre

Og når noe ligger litt i skjul, at det ikke er så håndgripelig og konkret som vi gjerne skulle ønske at det var, så tenner det noe i Ulf Andersen.

Han elsker å grave.

Han elsker å forklare.

Og han elsker å reise rundt for å gjøre akkurat dét.

- Dette er min «Mission In Life». Tall i seg selv er helt meningsløse hvis det ikke er mulig å forklare hva de betyr. Jeg vil vise folk hva som bor i tallene, gi dem kontekst og rammer som gjør det mulig å forstå. Ikke gjennom bruk av desimaler eller tabeller, men kommunisere sånn at budskapet sitter. Først da kan vi ha ambisjoner om å få noe gjort.

Erfaring er en god venn

Asker-mannen er omtrent akkurat kommet hjem fra en ny «turné» i Arendal. Der bidro han i ikke mindre enn 17 arrangementer fra mandag til torsdag – en oppvisning i tall og fakta som blir nøye planlagt god tid i forveien.

- Flesteparten av henvendelsene som gjelder Arendalsuka kommer i løpet av våren, og da gjør jeg grovjobben med å dykke ned i tallsystemene våre ferdig før sommerferien. Så kjører jeg en oppdatering på tallene, lager foredrag og presentasjoner den siste uka før Arendal. Det blir jo litt forskjellig inngang, i og med at jeg spiller litt ulike roller. Noe er foredrag, andre steder deltar jeg i en debatt, eller bidrar med oppspill til en debatt. Det er viktig at jeg har en formening om hva arrangøren ønsker seg, og hva jeg skal bidra med i denne sammenhengen.

- Krever det mye av deg?

- Ikke så mye som før. Kjenner at jeg flyter mye på erfaring, sier Ulf og smiler lurt.

Flørte med grensene

Det er dette lure smilet som møter deg og meg – oss som får være til stede når landets desidert mest etterspurte foredragsholder entrer en scene. Ikke bare sier han ja til å snakke om tall og fakta fra norsk arbeids- og samfunnsliv rundt 200 ganger i året, men sier nei til like mange.

- Når du holder så mange foredrag og møter så mange mennesker, så blir du jo litt dreven og erfaren. Jeg kan mye etter å ha holdt på med dette i 12 år. Da kan jeg tillate meg å snakke på min måte, teste nye elementer i kommunikasjonen og flørte litt med grensene. I tillegg bruker jeg en del humor.

- Er det derfra beskrivelsen som «Navs rockestjerne» kommer fra?

- Jeg vet ikke. Kanskje er det fordi jeg setter tingene litt på spissen, eller at jeg tillater meg å ha en litt slentrende stil. Uansett er det ikke viktig hva folk kaller meg. Jeg bryr meg egentlig ikke.

En influenser med tall

Stort sett blir Ulf Andersen presentert som statistikksjefen. I de fleste sammenhenger er det ikke engang nødvendig å fortelle at han representerer Nav. Det regnestykket har han selv satt sammen: Nav + statistikk = Ulf.

- Da jeg kom fra Ipsos til Nav for å lede statistikkseksjonen bestemte jeg meg for at vi skulle få mer ut av tallene enn det jeg oppfattet at vi så langt hadde klart. Tidligere statistikksjefer hadde ikke tradisjon for å være ute av kontorlokalene, de drev med intern pleie. Ikke noe galt i det, men jeg fikk muligheten til å tenke helt annerledes. Så da bestemte jeg meg for at jeg skulle gjøre «Statistikksjef i Nav» til verdens kuleste tittel. Den skulle være meg, og jeg skulle eie den.

Ulf ler godt.

Han forstår jo at det fort kan høres ut som om han i bunn og grunn er en overmoden, voksen tallinfluenser med stort personlig eksponeringsbehov når han sier det på denne måten.

- Jeg er heldigvis veldig trygg på grunnen til at jeg fortsatt gjør dette. Oppmerksomheten dreier seg kun om tallene.

Historiefortellingens mester

Tryggheten er godt gjenkjennelig når han entrer en scene ett eller annet sted i landet. Når det er Ulfs tur, så er han klar. Kjapt på scenen, ultrakort i introduksjonen, ikke interessert i tomprat.

En som går rett på, og som tenker at vi har fått vår tildelte og tilmålte tid.

Da gjelder noen regler, og noen ufravikelige prinsipper – for eksempel disse:

• Aldri manus.

• Presentasjonene skal bare løpe i bakgrunnen.

• Aldri talekort.

• Snur aldri ryggen til publikum.

• Står aldri bak en talerstol.

- Så handler det om å holde praten på et folkelig nivå. Jeg må ha med folk fra start, og da gjør vi det enkelt for å holde på oppmerksomheten. Vi vet at å fortelle en historie funker best, så da bygger jeg det opp med en start, et midtpunkt og en slutt.

To sider av samme mann

- På scenen skal jeg gi folk en god opplevelse, så idet jeg entrer podiet går jeg inn i en boble. Helt og fullt min egen boble. Da enser jeg ikke så mye rundt meg, det dreier seg om å levere så mye fakta som mulig på en så forståelig og omsettelig måte som mulig.

- Og etterpå?

- Da opplever jeg gjerne at jeg får en type «krasj» når jeg går av scenen. Jeg vet ikke hva det handler om, men da er jeg nok både fysisk og mentalt litt ferdig. Det er ikke noe som skremmer meg, jeg er sånn skrudd sammen. Det er sider ved meg selv som jeg er blitt veldig godt kjent med – jeg er ekstremt ekstrovert og ekstremt introvert. Derfor elsker jeg å formidle, og jeg har alltid vært god på det. Men i tillegg har jeg behov for å være bare meg. Det er grunnen til at det er vanskelig for meg å bruke mye tid på en lang konferanse, kan jeg slippe hotellovernattinger så gjør jeg det. Da liker jeg heller å sitte på flyet og ha fred og ro. Og komme meg helt hjem. 

Elsker folkemøter

Så er det dette paradokset da, i og være der ute og levere for tusenvis av mennesker hvert eneste år – spille en slags hovedrolle, samtidig leve opp til publikums forventninger, men også ha behov for å trekke seg stille og rolig tilbake fra en stor forsamling som gjerne vil ha enda mer når presentasjonen fra scenen er over.

Folk vil jo prate.

- Det samme vil jo jeg også, så selv om jeg styrer etter egne behov så går jeg aldri for tidlig «hjem». Fordi i disse møtene med mennesker ligger jo akkurat det jeg elsker mest med jobben, jeg trenger å snakke med dem, lære av og om dem, og få kunnskap om hvordan de lever sine liv.

- Jeg ville ikke vært det foruten. I passe doser.

Skjevt smil igjen. 

Serverer styrkedråper

All reisingen gjør han for Nav. For kolleger, for oppdraget og for alt det gode arbeidet som blir utført hver dag av alle de andre tusenvis av ansatte i samme organisasjon.

- Noen av mine kolleger synes det er vanskelig å snakke om at de jobber i Nav. Det oppleves av flere som en belastning. Det gjør meg vondt, fordi jeg vet så godt at felles for alle i Nav er at vi forsøker å gjøre livet best mulig for flest mulig. Da tenker jeg at min rolle er dobbelt viktig – både i det jeg formidler, og i egenskap av at jeg snakker åpent og ærlig om det vi faktisk gjør og finner ut av i Nav. Hvis jeg klarer å være et filter mot dem som mener noe annet, og samtidig dytte noe av min gnist over og videre inn i organisasjonen, så har vi kommet styrket ut av at jeg er der jeg er, akkurat der og da.

- Da er jeg mer enn villig til å ta den Tromsø-turen, for å si det sånn. Jeg vet hvor viktig noe av dette kan være for Nav lokalt. Ikke Oslo, nei. Det er latterlig å tenke bare Oslo i denne sammenhengen.

Virkeligheten her og nå

Ulf Andersen forteller historiene om hvordan det står til, akkurat der hvor han lander. Hvis han er i Trysil, så er det Trysil han må snakke om.

- Mitt publikum må kjenne at det angår dem. Vi har en hel drøss med meldinger, støttet opp under av tall og fakta gjennom år, pluss diverse framskrivninger. Hvordan kan det komme til å se ut hvis vi gjør det – eller ikke gjør noe? Om jeg velger befolkningsutvikling, utenforskap eller sykefravær som tema så er vi i samme båt, men det er samtidig noen forskjeller som gjør at jeg kan treffe bedre eller dårligere. «Akkurat nå ser det sånn ut utenfor denne døra. Det er virkeligheten deres, her dere bor.» Kanskje fester noe av det jeg snakker om såpass godt at flere fra salen velger å bli med på dugnaden om å få til endring.

- For det er ikke tvil om at vi må gjøre noe.

- Hva er viktigst?

Ulf er rask på avtrekkeren.

- Sykefraværet må ned, fordi det avler stor grad av utenforskap. Utenforskapet representerer en stor arbeidskraftreserve – og vi har stor mangel på arbeidskraft. I tillegg må vi motivere flere til å stå lenger i jobb. Vi har en aldrende befolkning, så tenk om alle tok ett år ekstra? Det er 70.000 årsverk, det.

Alltid i ledertrøya

Statistikksjefen lever godt med at han vet mye mer om tingenes tilstand enn de aller fleste av oss. Men for å beholde ledertrøya, og for å finne ut av alle tall og all fakta, kan han ikke begynne å lete først når alle andre forpliktelser er gjort unna.

Selv omtaler han seg som et A-menneske, til og med et utpreget A-menneske. Da er du ganske tidlig på.

Men selv ikke med A-versjonen i kroppen, gjorde det jobben som leder for 80 medarbeidere i egen statistikk-avdeling, og selv godt over 200 reisedøgn i året, til en fornuftig og holdbar kombinasjon. Ikke over tid. Ulf prøvde lenge, men det ble for mye.

- Så fikk vi avklart rollen min. Hva er det viktigste for Nav at jeg bruker tiden, ressursene og kompetansen min på? Mine ledere ville at jeg skulle være ute.

- Og vi kaller deg bare statistikksjef.

Hehe.

Nesten alltid i gravemodus

Da fortsetter Ulf Andersen å gjøre som han nær sagt alltid har gjort: Å stå opp tidlig. Faktisk så tidlig at han er ferdig med pendlerveien fra hjemmet i Asker til kontoret på Helsfyr før klokka er seks om morgenen.

- Jeg trenger ikke så mye søvn. Kanskje fem-seks timer. Også er jeg mye mer kreativ på morgenen enn på kvelden. Å være så tidlig i gang er blitt en vane, det henger helt sikkert igjen fra tiden med små barn. Da syntes jeg det var virkelig fint å være ferdig på jobb til de kom hjem fra skolen. Den tiden sammen med dem var helt uvurderlig.

Både Ulf og barna er blitt eldre, så samme behov er ikke der lenger.

Men kroppen forholder seg til vaner og rutiner. Han elsker tidlige morgener.

- Det hender at jeg står opp klokka seks en lørdag morgen også. Da har det kanskje dukket opp et spørsmål på LinkedIn, eller jeg har fått en pasning på e-post. Kort sagt en utfordring som jeg må se nærmere på. Da går jeg i gravemodus.

- Det er sikkert noen bokstaver for slikt. Jeg vet at familien har diskutert det.

Hehe.

Fakta og sannheten

Underveis i intervjuet lever han absolutt opp til den litt slentrende stilen. Det er dette skråblikket.

«Hva om?» «Hvis vi ser det slik?» «Når du legger sammen disse faktorene, så får du…»

Skråblikk, spørsmål og humor – ganske så tørr humor, vil nok noen hevde - nesten i hver setning, han gjør ingen forskjell på om det er egen rolle eller det dypeste alvorlige tema han formidler kunnskap om. Alt tåler å bli verbalt knadd, og formidlet med stemmen til et menneske som har tall og fakta så godt etablert under huden, at det alltid er troverdig når han snakker.

- Folk tror de vet, nettopp derfor kjenner jeg at jeg bringer viktig informasjon til folk. Jeg har jo med meg fakta, akkurat slik det står til. Da kan jeg vise frem sannheten om de faktiske forholdene. Det er vanskelig å ta meg der.

- Samtidig vet jeg at tallmaterialet bare er utgangspunktet for diskusjonene. Det er noen åpenbare risikofylte områder jeg kan gå inn i, hvis jeg ikke viser at jeg er åpen for flere ulike tolkninger. Jeg mener at jeg kan ha en mening, når jeg har så mye fakta. Men jeg vet også hvor grensene går for hva jeg skal mene i de ulike sammenhengene. Hvis jeg på forhånd forstår at dette temaet jeg er invitert til å snakke om kan være både krevende og litt kontroversielt, så tar vi alltid en diskusjon internt på forhånd. Da er fagfolkene i Nav, kommunikasjonsrådgivere, sjeflege og forskere med på diskusjonen om hva vi skal mene og kommunisere.

En god pasning videre

La oss få det parkert én gang for alle: Ulf Andersen er ikke opptatt av å ha rett. Han er opptatt av å bringe fakta – eller åpne øynene til folk, slik at vi tydeligere kan se hvor vi er på vei.

Denne høsten er han også blitt forfatter. «Norge i rødt, hvitt og statistikk» er blitt en aldri så liten bibel for alle som har lyst til å vite mer om hvem vi er og hvordan vi lever våre liv.

- Mye jobb, men noe skal vi drive med på fritiden også, konstaterer statistikksjefen.

Samtidig en nødvendighet. Denne boka fyller et tomrom, et slags fundamentalt dokument om Norge og nordmenn som ikke har vært skrevet på samme måte, og som er tydelig inspirert av Hans Rosling – den svenske legen og professoren som gjorde det til sin store kamp å kjempe mot global uvitenhet.

- Jeg deler Hans Roslings ambisjon. Fakta kan kurere, og fakta kan endre. Jeg har vært mye på Stortinget, møtt hele fargekartet av folkevalgte. Ingen har sagt at de ikke er enige i fakta. Alle vil diskutere. Vi tar ikke opp de praktiske løsningene, men får oss en god prat og avslutter med en hyggelig klem.

- Så har jeg gjort mitt for at de skal forstå, og til at det kan bli litt enklere for dem å ta sine beslutninger. Men vi har våre helt avklarte roller.