PILOTEN SOM BLE TVUNGET TIL Å LANDE

En junidag i 2009 fikk oberstløytnant og helikopterpilot Line Svingen (57) akkurat denne utfordringen i fanget. Da hadde hun bokstavelig talt strevd seg gjennom de første utdanningsårene i Luftforsvaret, og deretter kjempet som en løve i 20 år for å finne sin posisjon i et mannsdominert hierarki.

Kvinne er ingen fordel

Først handlet det om å bli funnet god nok til å komme inn på Flyskolen.

Neste nåløye var å komme gjennom utdanningen for å bli flyver. Hun leverte mer enn godt nok, men fikk likevel ikke velge det som sto øverst på ønskelisten: jagerfly.

I stedet ble hun Norges første militære helikopterpilot, der hun uteksaminerte som beste elev. Line deltok i skarpe oppdrag både hjemme og i utlandet, jobbet tett sammen med politiets beredskapstropp og Forsvarets spesialstyrker.

Hun tok lederutdanning, og ble forfremmet til skvadronssjef med ansvar for både mennesker og utstyr. Alt måtte være på stell til enhver tid. 720-skvadronen ved Rygge Flystasjon hadde en times responstid hvis noe alvorlig skjedde.

Men Line Svingen opplevde det mange kvinner i Forsvaret fikk erfare på 90-tallet.

Det var absolutt ingen fordel å være kvinne.

Og slettes ikke i kombinasjon med å være både tydelig og klar på hva som må til for å kunne levere på alle de ulike oppdragene.

Oppmerksomhet fra himmelen

Over 15 år etter at dette ble tatt fra henne, sitter Line Svingen likevel med et varmt smil om munnen når hun møter HRmagasinet rett utenfor Moss sentrum, bare et veldig godt steinkast unna der hun bor med familien på Ekholt.

Hele området har vært Lines fra barnsben av. Dette er så definitivt hennes hjemmebane, i alle retninger. Langs veier, i skogen.

Og til alt overmål – i himmelen.

Det var der oppe i det blå at hun for første gang oppdaget kampflyene og helikoptrene som var fast stasjonert på Rygge Flystasjon. I oppveksten fikk de en stor plass i livet, de nærmest brølte for å få oppmerksomheten.

Til slutt ble de også veldig mye av hennes liv.

Over på minutter

Så mye plass har Forsvaret og helikoptrene tatt, at junidagen i 2009 – da hun helt ut av det blå ble hasteinnkalt til en samtale med sin sjef – fortsatt sitter dypt i henne. Ikke bare samtalen isolert, men alt som skulle komme i kjølvannet.

I løpet av noen få minutter var karrieren i Forsvaret over.

Hun ble bedt om å fratre som skvadronsjef, fordi hennes overordnede mente hun ikke gjorde jobben som sjef godt nok, hun ble anklaget for å motarbeide oppdraget, og hun var et «problem».

På dette tidspunktet hadde Line Svingen allerede tatt mange kamper internt i Forsvaret. Som kvinnelig pilot uten å bli tatt faglig seriøst. Som gravid ansatt uten å bli tatt med på råd, men nærmest bedt om å bli hjemme. Som leder uten å bli lyttet til når realitetene var helt annerledes enn det overordnede og politikere hadde forestilt seg.

Nå måtte hun i krigen. Dette viste seg å bli den viktigste kampen av dem alle.

Kampen for seg selv.

Karriere full av stikk

Dette skal ikke være historien om Line Svingen på nytt. Nettopp derfor har hun skrevet boken «Helikopterperspektiv», med et par undertitler som er minst like illustrerende og interessante: «Å lede gjennom medvind og motvind» og «Når annerledes blir sett på som en trussel».

- Det første jeg savnet var teamet mitt. Årene i Forsvaret handlet om å bygge team og få lov til å løse oppdrag sammen. Oppdrag som vi mennesker nesten ikke trodde var mulige. Det har vært sårt og vondt å få det revet bort. For jeg mistet alt dette i løpet av 15 minutter, sier Line.

Fortsatt er det sterke saker. Selv om et klartenkt hode har forsøkt å finne de beste veiene videre i livet, så glemmer ikke hele kroppen.

Den vet hva det har kostet å være en pioner. Den første. Det unike ved å være en kvinnelig militær helikopterpilot.

Profesjonell og dyktig pilot.

Profesjonell og dyktig leder.

Hun ble lyttet til, anerkjent for sin faglighet og kompetanse, men i like stor grad for sin menneskelighet – en som tok vare på, gikk foran, snakket høyt om rettferdighet, om rammer og muligheter, om behandling og likeverd, og som gjerne tok brodden av det som kom av giftige stikk.

De giftige stikkene var det ikke rent få av.

Venner her og der

For jenter som vil gjøre noe annet enn å følge en tradisjonell oppskrift, begynner det tidlig. Så tidlig, og på så mange plan, at du ikke nødvendigvis reflekterer over det. Fra livets begynnelse har kjønnet vårt inntil ganske nylig bestemt hvilken retning vi skal gå, og hvilke roller vi skal få.

Slik tenkte ikke Line Svingen.

Hun ville bli det hun hadde mest lyst til. Og det var ikke spesielt kvinnelig på 80-tallet.

Samtidig ville hun få lov til å være både jente og kvinne, sy egne klær, strikke, lage mat og få barn.

- Selv om jeg tok det spesielle valget om å bli pilot, så beholdt jeg venninnene mine. De hadde ikke forutsetninger til å kunne forstå hva jeg drev med. Sammen med dem kunne jeg likevel få lov til å være meg, og la hydraulikkolje ligge som tema. Samtidig var det like lite aktuelt å snakke om babyting og serviettfarge på jobben. Der drev vi med ekstremsport, og måtte hele tiden bevise at vi var best. Jeg trengte begge disse arenaene, de ga meg hver sin tilhørighet og hvert sitt univers, reflekterer trebarnsmoren i dag.

Ikke alt kan repareres

For den som vil (og bør) få med seg hele historien om Line Svingens karriere og påfølgende avskjed i Forsvaret, så er det først og fremst nødvendig å lese boka «Helikopterperspektiv» (Stødig Forlag 2026).

Kort fortalt: Etter den brutale avskjeden i juni 2009 fikk Forsvaret etter hvert kalde føtter, mye takket være særdeles verdifull dokumentasjon fra Line selv, gode kolleger og ikke minst bistanden fra Norges offisers- og spesialistforbund. Sistnevnte hadde løftet saken til topps i LO, og sammen var de klare for å ta den til retten.

På høsten samme år bestemte Forsvaret seg i stedet at det var best å inngå en avtale, og at de likevel ikke ville avsette henne. De beklaget og var lei seg, og ville finne en løsning. Hun fikk unnskyldningen, hun fikk permisjon med lønn i seks år, og samtidig muligheten til å fortsette i en prosjektstilling.

Det funket dårlig. Rett og slett fordi hun i sin hverdag møtte de samme lederne – også han som avsatte henne, og hun møtte fortsatt mye av den samme holdningen. Lite var endret, og det var like lite å se til den avtalte evalueringen.

I 2010 orket ikke Line mer av Forsvaret, og tok ut den avtalte permisjonen.

I 2015 skulle hun på nytt tilbake etter endt permisjonstid.

Men det nyttet rett og slett ikke. Kroppen reagerte, og tilliten til Luftforsvaret var på ingen måte reparert.

Folk og familie

- Jeg ville gjort akkurat det samme igjen. For meg står ærlighet og urettferdighet så høyt i kurs at det ikke er noe å diskutere. Kostnaden var stor for min del, men det er den for alle som velger å ta kampen mot giftig ledelse og fryktkultur. Så mistet jeg både min identitet og min tilhørighet som en følge av jobben, men det er mulig å reparere seg selv. Det har jeg klart.

Det har tatt noen år. Men nå er så definitivt smilet tilbake igjen hos Line Svingen.

«Besøket» i «kjelleren» er over, nå er det barn, barnebarn, hus, hjem, familie, prosjekt i Uganda – rett og slett den rause omsorgen for mennesker som får all oppmerksomhet, og all energi.

- I en lang periode handlet det om å overleve, og du får et voldsomt fokus på deg selv og ditt. Det handler nesten utelukkende om rutiner. Stå opp. Få ungene på skolen. Ut i skogen for å løpe. I denne perioden var jeg først og fremst så redd for at alt skulle gjøre så vondt at jeg var villig til å gå på akkord med meg selv. Til slutt fant jeg igjen meg selv, min integritet, i rutinene og mine verdier.

Seieren over smerten

Alt dette kommer naturlig nok ikke av seg selv. Det krever enorm selvinnsikt og disiplin. Men Line Svingen viser så absolutt at det er mulig å hente seg selv opp igjen fra den mest sugende myra, den som bare vil trekke deg enda lenger ned i dypet.

- Mange tror at de har en ærlig samtale med seg selv, men min erfaring er at det aldri kommer til å skje uten at du vil tåle og takle smerte. Jeg laget lister over hva jeg mente det var nødvendig å gjennomføre for min egen del, og det var absolutt ikke alt jeg hadde lyst til å gjøre. Men ved å gå inn i smerten, og stå i smerten, fikk jeg konstatert at jeg er villig til å ta den smerten som skal til for å komme videre. Hjernen blir god på det du sier at den skal gjøre, så det bevisste forholdet til rutiner og repetisjoner er helt avgjørende.

Historien hennes står støtt. Den er plantet og godt forankret. Den har fått sin ærlige plass i Lines liv, ikke minst fordi den i ettertid også er blitt anerkjent av noen av de beste folkene hun fikk lov til å jobbe sammen med.

Som for eksempel nåværende forsvarssjef Eirik Kristoffersen: «Jeg vil si til både Line Svingen og alle i Forsvaret som har blitt dårlig behandlet: Det er bare å si beklager. Det her er en krise for meg, det er en krise for Forsvaret. Dette må vi rydde opp i, sånn kan vi ikke ha det i Forsvaret.» (NRK 2022)

Som et annet eksempel, tidligere offiser i FSK og nå kaptein i Kompani Lauritzen, John Hammersmark: «Line opplevde de største oppturer med mestringsfølelse, fellesskap, mening, samhold, selvtillit og ansvar, men hun har også vært nødt til å lide seg gjennom de vanskeligste følelsene med utenforskap, trakassering, hersketeknikker og til slutt en fryktelig avsettelse.» (Helikopterperspektiv 2026)

Nei takk til offerrollen

- Det er fortsatt en sorg og et savn knyttet til ikke lenger å få være en del av Forsvaret. Jeg elsket de hverdagene der vi flyttet grenser, fysisk og mentalt. Og vi gjorde det alltid sammen. Samtidig har jeg jobbet meg gjennom bokprosjektet ved å kjenne på alle følelsene på nytt. Ta i dem, nesten litt fysisk, men likevel ikke la dem få lov til å ta bolig i meg. Jeg vet at jeg er ferdig med mitt oppgjør, og da både skal og må jeg videre. Det er enormt viktig at jeg ikke blir værende i mine vonde følelser, eller enda verre: Havne i en bitterhet eller en slags hevnlyst. Jeg vil ikke oppholde meg der, da blir jeg det offeret som andre ønsket at jeg skulle bli – og da går det bare ut over meg.

57-åringen er så reflektert, så avklart med seg selv og med sine tidligere kolleger og overordnede. Tid leger faktisk mange sår, og da skal man ha respekt for at det er gjort en ordentlig og grundig jobb i reparasjonsarbeidet.

- De som ikke ville meg godt, eller som kjente seg truet av meg, har gått videre, og de bryr seg ikke. For meg handler det om hele tiden å ta bevisst vare på meg selv, og da konstaterer jeg enkelt og greit at det var disse sjefene og dette utstyret jeg hadde disponibelt da jeg hadde min tid i Forsvaret.

Nye gleder i livet

Nå består tiden av å være mamma, bestemor og mentor. En ny hverdag i blomstring, som det oser nærvær og familie av. Den familien som alltid har vært der.

Samtidig er det en ny tid for å bruke stemmen. Snakke om det som ikke vil snakkes om. Tilbake til utgangspunktet der hun selv var som jente, påpeke det hun selv mente var både urettferdig og helt unødvendig.

- Jeg har alltid heiet på de svake. Og jeg har alltid elsket å velge på trass, fordi jeg aldri har forstått meningen med å sette folk i bås. Om du er kvinne eller mann, brun eller hvit, så er det helt irrelevant. Vi hadde alltid de samme mulighetene i oppveksten, uansett om det gjaldt meg eller brødrene mine. Det har definitivt vært med på å bygge mitt indre moralske kompass i tidlig alder, mener Line, og fortsetter:

- Laget mitt nå er familien, det er selve grunnpilaren i livet. Og det jeg gjør nå, det gjør jeg for barn og barnebarn. Først og fremst være der for de små, vise dem hvordan oppgaver kan løses, gi dem mulighetene som jeg selv fikk – og ikke minst vite at jeg er helt arbeidsfør som bestemor. Det er jo en glede at jeg har tid til alt dette.

Mange orker ikke mer

Det varme smiler brer seg ut igjen. Det kommer ganske ofte, til tross for alvoret i samtalen. Line bærer bare varmen gjennom de to timene vi snakker sammen, den er bare som en rødglødende tråd der den binder en del av et levd liv sammen.

For det er slettes ikke ferdig levd.

- Nei, det er mye urettferdighet igjen der ute. Jeg får flere henvendelser hver eneste dag fra sterke damer som ikke orker å være sterke lenger. De jobber innenfor politikk, skole, helse, kriminalomsorgen – ja, over alt. Mange blir lurt til å signere avtaler når de er som lengst nede, og jeg forstår så godt at de ikke klarer å ta kampen. Det er så mye råttent, og jeg blir bare lei meg.

Line Svingen lytter og hun veileder. Bruker erfaringen og lederkunnskapene på det viset hun tenker vil ha størst nytteverdi hos dem står i skitten. Nå inviteres hun til konferanser, til samlinger, til private samtaler.

Og til forsvarssjefen egen bokklubb.

- Det var stor stas. Det var nærmest som å komme «hjem» til folk som har stor interesse for litteratur, og som i tillegg omfavner både innholdet i boka og meg som forfatter.

Alltid ute etter «vi»

Line Svingen kan ett og annet om ledelse. I Forsvaret dreide det seg lenge om å bli i stand til å ta vare på seg selv og laget sitt, men da hun fikk anerkjennelse nok for sin faglighet kom også henvendelsen om hun kunne tenke seg å lede enda flere.

- Det hadde jeg på det tidspunktet faktisk aldri tenkt på. Så slo det meg at jeg er innmari glad i folk, og at jeg elsker «vi». Jeg har alltid vært ute etter «vi». Det er så samlende, og gir en så enestående verdi. I tillegg så har jeg nok hatt en drivkraft og energi i oppdragene som gjorde at jeg kunne ta regien. Men for meg handlet det mest om å ta ansvar for å finne løsningene, ikke nødvendigvis være lederen.

For å ta eierskapet til lederutdanningen kjente hun tidlig at det var viktig å holde fast ved seg selv, eget verdigrunnlag og vite hva de helt avgjørende byggesteinene i lederskapet skulle bestå av.

- Du må bare begynne med deg selv. Du må eie lederoppdraget, og du må ville ha ansvaret. Medarbeidere oppdager raskt om du ikke er ærlig og autentisk, og du vil like kjapt miste dem. Men hvis du selv går foran, prøver nok og er fortløpende oppriktig og transparent, vil du oppleve at folk følger deg på ferden. Da holder det ikke bare å sende ut e-poster eller beskjeder, du må være der når diskusjonene og vurderingene blir gjort, fastholder Line.

Så må du selvsagt være glad i mennesker.

Du må vite hva som virker i nettverkene i livet.

Vi snakker ikke om fremmedord i det hele tatt: raushet, kjærlighet, oppriktighet, ærlighet, fellesskapets mål og verdier.

Da blir det slutt på hersketeknikker.

Og det blir ikke plass til hemmelighold og frykt.