«Stakkars denne lederen i en offentlig etat som må legge frem et slikt forslag helt på tampen av en krevende triksekonkurranse.»
Det er klart. Hvis du har lyst til å sørge for garantert dårlig stemning, gi litt ekstra god næring til den allerede spirende misnøyen, ja så foreslår du å ta bort kaffen i 2026.
Bare sånn for å komme med et tiltak som virkelig monner når budsjettet på arbeidsplassen endelig skal vedtas. Det var for øvrig ironi.
Stakkars denne lederen i en offentlig etat som må legge frem et slikt forslag helt på tampen av en krevende triksekonkurranse. Tallene har vedkommende forsøkt å lande på mest fornuftige vis i riktig kolonne i regnearket – likevel så mangler det hundretusener, om ikke millioner av kroner.
Da er det fort gjort å stryke det som i utgangspunktet virker enkelt. Det er bare å slutte med å kjøpe kaffe.
Dette handler jo ikke om kaffen. Riktig nok har kaffeprisen gjort et alvorlig byks opp, og foreløpig stabilisert seg på et uvant høyt nivå.
Men det har også sykefraværet. Og hvis offentlige ledere først skal begynne å snuse på noe som kan gi både menneskelig og økonomisk gevinst, så er det bare å komme seg ut av startblokkene.
Da snakker vi selvsagt om en helt annen jobb enn å stryke kaffebestillingen hos leverandøren, eller sågar i lokalbutikken.
Det mer overgripende spørsmålet er hvorfor offentlige virksomheter gjennomgående ser ut til å ville tenne slike branner i egen organisasjon. På den måten blir man nødt til å drive med slukking av helt meningsløse bål, og samtidig redusere tiden som bør brukes på utvikling og forbedring.
Sykefraværet i helse- og omsorgssektoren, ta gjerne med skole- og oppvekst i samme slengen, er mer enn stort nok til at det er helt åpenbare grunner til å jobbe med tilrettelegging, oppfølging, dialog – og selvsagt nær og tilstedeværende ledelse - som en kontinuerlig forbedringsprosess.
Man trenger faktisk ikke å ha fokus på tallene i seg selv. For resultatene vil komme, hvis investeringen i menneskene bak tallene er like stor som iveren etter å finne lettvinte beløp å stryke.
Så er ikke situasjonen like svart som kaffen over alt. Veldig mange ansatte i offentlig sektor har fortsatt tilgang på kaffekopper som ikke koster dem noe ekstra. Det er store forskjeller, uten at det behøver å være slik.
I privat sektor er det sjelden at denne typen spørsmål eller endringer dukker opp. Er det fordi man vurderer den sosiale verdien så forskjellig? Ikke bare i form av koppen og dens innhold, men muligheten det gir til å opprettholde kontakt, ta nødvendige avbrekk fra arbeidet, kjenne på tilfredsstillelsen det er i å dele livets opp- og nedturer, inngå relasjoner, og selvfølgelig kvitte seg med noen, og forstå at denne rammen betyr mye for et sosialt lim som har vært utfordret siden pandemien.
Hvis du vil skape en arbeidsplass som medarbeiderne kjenner at de tilhører, så er det svært lite å forvente at arbeidsgiver legger til rette på best mulig måte. Og i dette bildet er kaffe for småpenger å regne, hvis vi inkluderer hele spekteret av tilretteleggingstiltak, innkjøp av møbler, utstyr, pc, telefoner og alt annet som hører arbeidsdagen naturlig til.
Til deg som er arbeidsgiver og har gått deg bort i mer eller mindre gode kuttforslag – og tenker at kaffekoppen er en lur ting å fjerne: Ta deg en bolle.
